Recently in Rikspolitikk Category

Jeg ble i dag gjort oppmerksom på et intervju med tidligere PST-sjef i Danmark via @jonwesselaas på Twitter. Den danske ex-PST-sjefen bruker et bilde av nåler og høystakker som minner meg om noe jag hadde på trykk i T-A før jul i 2010.  Google etter "Alternativet, SP og Svein Roald Hansen" for å finne den maskin-messige propagandaen dette er et svar på. Siden jeg syns det var knakende godt sagt av meg, og jeg tydeligvis ikke har lagt det ut før, her er mitt innlegg fra T-A:

Av Håkon Alstadheim, Venstre.

Skatval 20. desember 2010

Alternativet, Svein Roald Hansen

I mandagens utgave av Trønderavisa spør Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, etter hva som er alternativet til datalagringsdirektivet. Svaret burde han ha fått med seg allerede før han spurte, men siden han nå spør i T-A, bør han også få et svar her: Svaret er at når det oppstår grunn til mistanke mot en nettbruker eller et nettsted, kan man beordre de som eier nettet («tilbyderne») om å starte avgrenset lagring av data. Lagringen kan enkelt avgrenses til mistenkte, med kanskje en liten mengde «overskuddsinformasjon». Når en slik «frys» er iverksatt, kan man starte arbeidet med en rettslig kjennelse for å få frigitt dataene, samtidig med at annen etterforskning fortsetter.

Et slikt regime vil gi flere fordeler: - mindre sensitiv informasjon må beskyttes - varslere og anonyme kverulanter kan sove trygt - vi unngår unødvendig fordyring av kommunikasjonen vår - vi unngår falsk trygghet gjennom en «sovepute» som DLD - og, sist men slett ikke minst, man kan kanskje gjennom rettslig kjennelse få mer detaljert informasjon.

Hvorfor er det viktig å holde mengden sensitiv informasjon nede? Når private virksomheter må lagre skitt og kanel på vegne av fellesskapet, vil det med nødvendighet innebære en sikkerhetsrisiko. Faren for ulovlig bruk vil være betydelig. Derfor må prinsippet være å lagre minst mulig, med unntak kun ved behov.

Hvorfor er overvåking av alle borgere en fare? Vi må vokte oss for å gå i retning av et politikorps som fokuserer på å sikre stadig mer informasjon i tilfelle vi skulle trenge det en dag. Allerede er datalagringsdirektivet uvirksomt mot de som vet hva de gjør. Lagring «for sikkerhets skyld» vil måtte utvides for å ha betydning. Beveger vi oss i den retningen har vi gal kurs staket ut. Endepunktet er politistaten. Derfor må prinsippet være å lagre minst mulig, med unntak kun ved behov.

Kvaliteten på innsamlede data er alltid et vurderingsspørmål, og data som er aktivt samlet med en konkret sak for øyet kan ha bedre kvalitet, eller i alle fall informasjon om usikkerhetsfaktorer med de konkrete dataene. Altså: Aktiv etterforskning med konkrete mål, og etter rettslig kjennelse, er sikrere for allmennheten og like godt etterforksningsmessig i de alvorlige sakene dette gjelder.

«Frys» og rettslig kjennelse for frigiving er kjent tankegang, både i USA,Norge og i Tyskland. Det etterforskningsmessige resultatet avhenger av de etterforskningsmessige ressursene, ikke hvor store høystakker man klarer å samle inn før man starter jakten på nåla. Den tyske forfatningsdomstolen har nylig slått kategorisk fast at masse-lagring av trafikkdata er grunnlovsstridig. Den tyske justisminsteren følger opp med å si at det er uaktuelt å gjeninnføre datalagringsdirektivet.

Håkon Alstadheim, Venstre.

Forbundet mot rusgift vil nekte ungdom under 18 å gå på festival. Er 19-åringer plutselig så voksne at de alle sammen kan motstå fristelser fra ulovlige rusmidler? Ulovlige rusmidler er ulovlige uansett alder. Kanskje vi skal si 30 år ? Dette bærer galt avsted. Vi kan ikke opprette parallelle samfunn for ulike aldersgrupper, vi må finne måter å leve sammen på. Når det gjelder alkohol har enkle tekniske grep som armbånd med farge potensial til å heve respekten for lover og regler.

Når vi får presse-oppslag om massive narkotika-beslag på enkelte festivaler, så bør selvsagt foreldre gjøre sine ungdommer oppmerksomme på det, og kanskje bruke situasjonen som en anledning til å ta opp rusmidler med sine ungdommer. Kanskje vil man nekte sine barn å gå akkurat på den festivalen utifra et personlig syn om at ingen, hverken over eller under atten, bør støtte arrangement eller subkulturer hvor de har for dårlig kontroll på ting eller har et uansvarlig forhold til rus. Hvis politiet ikke prioriterer tiltak høyt nok, eller det gjøres for lite i forhold til denne typen saker, så er det sjølsagt en politisk sak som må taes tak i. Nå har faktisk polititet tatt mange deltagere på «Extrema Outdoor», og ordføreren i Bærum foreslår at «Extrema Outdoor» ikke skal få prøve seg flere ganger.

Poenget er at hvis vi ikke har måter hvor ungdom gradvis kan frigjøre seg fra barndommen, så ender vi opp med 18-åringer som ikke har hatt muligheten til å få en mental alder på 18 år. De er normalt utrustet, myndige etter loven, men er fullstendig ute av stand til å tenke konsekvenser på egen hånd. Dette har mye med slike ting som gjennomføring av videregående skole, ansvar for egen helse og mye annet.

Politikere kan ikke skjerme alle mot virkeligheten fra vugge til grav. Når lover, regler og offentlige inngrep kommer til kort, er vi avhengig av den ballast og støtte vi kan gi hverandre. Det gir oss en anledning til å snakke sammen. Vi trenger slike anledninger hvor vi ikke kan bruke lover og forskrifter som krykke. Av og til har vi godt av å leite fram hver enkelt sin integritet og ansvarsfølelse. Forsøk på å innføre regler om at ingen under atten år skal slippe inn på festivaler er en slags tro på at det er mulig å skape 100% trygghet for at ingenting galt noen gang skal skje. Dette er ødeleggende for samfunnet.

Håkon Alstadheim.

Dette er et stykke jeg hadde på trykk i Trønderavisa i april 2011

Hvorfor vil vi ikke tenke på hva vi stapper i oss?

Fantasi - hva om hverdagen var spennende?

Neste gang du kommer fra jobben kjøper du en ekstra middag. Gode poteter, ei stor eller et par-tre små kålrøtter, gulrot, lettsaltet sideflesk, et par blodpølser og litt lys sirup. Pass på at du har både søt melk og kulturmelk i huset. Om kvelden skreller du poteter, finner fram en ordentlig kniv (for du har vel en ordentlig kniv ?) og deler kålrota i to, før du skjærer den i skiver og så fjerner skallet med en liten rot-kniv. Etterhvert som du skreller legger du grønnsakene i en diger bolle med kaldt vann, gjerne godt saltet. Så skreller du gulrøtter og legger oppi. Saltet er der av en grunn. Hvis du smaker på en rå grønnsakbit dagen etterpå, kan du kanskje gjette grunnen.

Dagen etter når du kommer hjem, setter du på en full vannkoker og skrur på den største kokeplata under den største gryta di med litt vann, før du får av deg jakka. Når vannet koker legger du potetene i og fyller på fra vannkokeren til du har rikelig med vann. Mer vann gir mer stabil temperatur, og mindre stress. Salt vannet. Når vannet koker igjen har du kålrota oppi. Når vannet koker igjen skrur du ned plata, så det bare så vidt koker. Etterhvert som kjernetemperaturen stiger i grønnsakene må du redusere effekten. Så deler du gulrøttene i to på langs og på tvers, og de tjukkeste bitene en gang til i på langs. Legg dem i gryta ett kvarter før potetene er ferdige. Så steiker du tjukke skiver flesk til det er gjennomstekt men ikke mørkebrunt, og legger til side i ei panne eller ei lita gryte. Hold panna varm, og flesket også. Blodpølse skjæres i 2 cm tjukke skiver, men vent med å legge dem i panna.

Dekk bordet litt trivelig, sett fram melk til drikke og sirup. Førti minutter etter at du kom inn døra, er alt klart. Du kan ønske velkommen til bords mens du lar blodpølse frese tre minutter på hver side så skivene får ei fin skorpe uten å bli tørre. Ikke ha for varm panne! Legg opp poteter, gulrøtter, kålrot og blodpølse til alle. Snakk om det dere får på tallerkenen. Hva var basis-maten i Norge før poteten kom? Husker noen faren til Emil i Lønneberget som fikk blodklubb-røre i hodet? Hva het det på Svensk ? Svaret er palt, hvis noen lurer. Det finnes til og med et flatbrød som heter paltbrød. De har det hos Coop i Åre. Legg på et par teskjeer med sirup på hver skive blodpølse mens den fortsatt er varm, så sirupen smelter. Legg litt flesk og fleskefett på hver tallerken.

Kjenn hvordan bitterheten i kålrota, søtheten i gulrota og den sprø krydra smaken av blodpølse utfyller hverandre. Balanser med den milde smaken av potet og flesk. Kjenn hvordan en slurk melk veier opp for smaken av maten.

Tidsklemma

Hvorfor gjør vi dette så sjelden? Hvorfor er det grandis, poser og ting fra frysedisken på bordet vårt så ofte? Mange kaller det tidsklemma, men er det egentlig timer og minutter vi har for lite av? Jeg tror det som mangler er oppmerksomhet, tilstedeværelse. Jeg mener et bedre ord enn tidsklemma er hjerneklemma. Vi har alltid hodet fullt av mediestøy, avtaler, trening, arrangementer som skal koordineres og rekkes, men hvis vi virkelig ville så har vi massevis av tid. Hvis middagen står på bordet førti minutter etter at vi kommer hjem, så er det til å leve med. Jeg tror vi kjøper middag i ferdige byggesett for å slippe å tenke. Hvordan har det blitt slik, at vi ikke vil tenke på den maten vi stapper i oss?

Skal vi tenke på maten? Ja, det skal vi. Vet du hva som er i ei blodpølse ? Da jeg vokste opp fantes både blodpølse og blodpudding i flere varianter. Og det er ikke lengre siden enn at disse variantene lå vakuumpakket i en kjøledisk. Søte og salte, med gryn, sukat og mye forskjellig i. Vet du hva sukat er? Hvis du tenker deg om kan du legge merke til at kålrot med et lite lag voks utenpå gjerne er litt sprøere og finere. Alt for lenge har det vært sosialt akseptert at man spiser bare for å stille sulten. Bli ferdig med etinga fortest mulig, så ungene kan rekke å spille litt data og se Americas Funniest Home Videos før de må gjøre lekser og legge seg.

Kjedelig mat

Det er ikke rart at maten i mange norske butikker er kjedelig. Det er ikke rart at mye av de «fine» råvarene egentlig ikke er så veldig mye bedre enn billig-variantene. Og da er det ikke rart at vi kjøper det billigste. Det er mange i «verdikjeden» som gjør mye riktig. Temperatur kontrolleres, tørrstoffinnhold måles, sykdommer bekjempes. Men skal det være mulig å se forskjell på ei dyr gulrot og ei billig gulrot, må alle som er borti gulrota vite hva som er ei god gulrot. Jenta i åkeren, fyren i pakkeriet, sjåføren på lastebilen, han som rydder i butikken må vite hva han eller hun syns er godt med ei gulerot. Ikke minst må du kunne vite det når du får den.

Mat uten sjel

Hvorfor kan vi ikke leve like godt med frossenpizza og «dinner kits»? Når det å spise blir en jobb for å få kroppen til å fungere, mister vi mye. Tusenårgammel nasjonal matkultur. Sosiale arenaer. Mestringsarenaer. Muligheten til å bekjempe overvekt og diabetes på en naturlig måte ved å konsentrere oss om å ta vare på og nyte en liten porsjon (gjerne med fløte og smør) heller enn å dytte i oss av et masseprodukt til magen sier stopp.

Løsningen ?

Løsningen må være å la alle ungene i Norge, og ihvertfall i et av norges spiskammers, Nord-Trøndelag, lære seg å kjenne mat. Å kjenne mat betyr mer en bare å kjenne ulike smaker, sjøl om det også er viktig. I barnehagealderen er det mulig å få ungene til å tørre å prøve. Ulike frukter. Oster. Spekemat. Smak, lukt, konsistens.

Like viktig som det rent fysiske ved det å smake, er kunnskapen om hva mat er. Det er ikke en masse som kommer ut av en tube. Det er vekster med spennende opprinnelse og ulik historie. Det er kjøttvarer fra ville dyr og tamme dyr. Det er varer konservert på historiske, hevdvunne måter og på moderne måter. Det er retter fra ulike kulturer. Ungene ser forskjell på bunad og kimono. Ser de forskjell på sashimi og gravlaks?

Jeg mener matkultur må inn i barnehager og grunnskoler. Jeg drømmer om at mat skal bli en del av den kulturelle skolesekken. Få lefse- og flatbrødbakere og spekematprodusenter til å reise på skolekjøkkenturne! Server Gumbo når du serverer Zydeco-musikk! Fortell om matkulturen og vis hvordan ingrediensene ser ut, og hvorfor nettopp disse er med i en nasjonalrett.

Vi har alle opplevd ungdommer som viser at de egentlig gir blaffen i jobben sin, og det er enkelt å kalle dette "dårlig arbeidsmoral". Det har vært vist til at mange tar med seg dårlige vaner fra skolen og inn i arbeidslivet, det kan være sant, på overflaten.

Jeg tror likevel vi må ta et skritt tilbake og se på hva som skal til for at en ungdom i dag skal tenke at "i morgen tidlig må jeg komme meg på jobb, koste hva det koste vil". Forrige århundres arbeidsplasser ble for ofte styrt med manipulering og frykt. I dag snakker vi om lojale medarbeidere. Så enkelt, og så vanskelig er det. Begrepet arbeidsmoral er uforståelig i dag. Det som skal til på en moderne arbeidsplass er lojalitet. Overfor kolleger du ikke vil la i stikken, overfor ledere av respekt og også empati. Selv en sjef har grenser for hva hun kan takle aleine uten hjelp fra sine medarbeidere. Det er fordi sjefen trenger hjelp at han har folk under seg, men hvis sjefen er en fjern, ond ånd i den ansattes bevissthet, er det lett for en 17-åring av i dag å glemme at sjefen faktisk trenger hjelp, og hun betaler deg for å stille opp.

Hvordan skape den empati med kolleger og den stolthet over jobben som skal til for å skape lojalitet? Det finnes ingen fasit, men det er hevet over tvil at dette er et lederansvar. Forslaget om å forlenge tida arbeidsgiveren har ansvar for de som er sykemeldt er en nødvendig del av arbeidet med å styrke lederansvaret. Avtalen om Inkluderende Arbeidsliv er rett veg å gå, men vi trenger en pisk for å få alvoret til å gå opp for enkelte arbeidsgivere også. Kombinerer vi arbeidsgiveransvar for de sykemeldte over lengre tid med en tilsvarende reduksjon i prosenten av lønna arbeidsgiveren må dekke (staten tar resten), så er dette rett og slett en god løsning. Samme utbetaling fra arbeidsgiver, men spredd over lengre tid av sykemeldinga. Hvis de som er sykemeldt kan jobbe litt, så blir det lønn og ikke sykepenger som arbeidsgiver betaler i sykemeldingstida. Da har vi en vinn-vinn situasjon. Det finnes de arbeidsgivere som vil protestere mot dette, men de aller fleste arbeidsgivere vil raskt se at dette er en hjelp til å dra ledere med inn i det tjueførste århundre, hvor en leder ser sine ansatte som mennesker, og viser sine ansatte at han ser dem. En leder som arbeider for å få respekt og lojalitet fra sine ansatte.

Hvis det går an å være delvis sykemeldt uten å føle at du går i veien og er til bry, men faktisk føler at du blir verdsatt for det du gjør, så belønnes vi med rask og effektiv rehabilitering av sykemeldte.

De gjentar det i dag igjen, når Helga Pedersen skal forklare den nye regjerings-erkleringen. "Det store skillet mellom de rød-grønne og Høyresida er om man vil bruke de store midlene på skattelette eller fellesskap". Det er feil. En skattepolitikk fra sentrum-høyre vil ikke bety vesentlig mindre skattetrykk totalt-sett. Vi ville endt opp etter forhandlinger på borgerlig side med et sted fra to til ti-tolv milliarder i proveny-tap i første runde, før vi så effekten av aktivitets-økning.

En stor del av skatte-lettene måtte vi tatt inn igjen på miljø-avgifter. Det ville gitt tre effekter:

• Vi ville gjort det billigere å ansette folk, utdanne folk, forske, investere, kort sagt mer attraktivt å skape ny aktivitet.
• Vi ville gjort det dyrere å forurense
• Vi ville hatt omtrent det samme aktivitets-nivået i offentlig sektor

Hvorfor slipper Arbeiderparti-retorikerne unna med dette ? Fordi vi aldri får mer taletid enn at vi så vidt rekker å bestride premisset om at "høyresida" eksisterer. Vi har sentrum-høyre, og vi har FrP. Hvis man inkluderer FrP i "høyresida" har arbeiderparti-retorikerne rett, fordi budsjettene til FrP ikke henger sammen. Det er imidlertid en stor forskjell på hva FrP vil ha av budsjett-balanse, og ALLE de andre politiske partier på stortinget, så å regne FrP inn som en del av noe som helst annet enn FrP er lek med mandat-fordeling uten rot i virkeligheten.