Recently in helse og sosial Category

(Dette innlegget stod på trykk i Stjørdalens Blad 5. mai 2012)
For Venstre har det alltid vært viktig at samfunnet er noe langt mer enn offentlige instanser og støtte-ordninger. Det har vi sett ekstra tydelig når ungdom, rus, mobbing og utenforskap i ulike former har vist seg de seinere åra. Engasjerte foreldre har arrangert møter om narkotika og rus-problemer. Organisasjoner som Mental Helse og Rio, og NKS med sitt veilednings-senter for pårørende til rusmisbrukere, har over lang tid vist sin berettigelse.

Venstre har lenge sett at vi trenger flere øyne som kan se problemene, flere innganger til løsninger og ikke minst flere alternativer folk kan vende seg til, hvis de ikke føler at ting stemmer når de henvender seg til «rette instans» i kommune, fylke eller stat. Vi er alle ulike, vi har våre spesielle utfordringer, våre særheter og vår måte å forholde oss til andre. Da trengs det også ulike løsninger for hver enkelt.

Derfor var Venstre begeistret da Kirkens hus kom på dagsorden. Vi har hele tida vært tydelige på at poenget er at Kirkens hus kan være et alternativ, noe annet enn det vi kan få til med offentlig ansatte aleine.

Venstre påpekte tidlig faren for at frivilligheten skulle bli gjest i eget hus, og det var mye av grunnen til at det tok så lang tid å komme i gang. Vi valgte til sist å støtte opplegget som ble foreslått av administrasjonen i kommunen. Det har vist seg at ting ennå ikke har «gått seg til», og nå er vi glade for at Stjørdalens blad har løftet dette i flere omganger, sist i lederen torsdag 26. april.

Stjørdal Venstre håper nå at alle involverte legger seg på minne for framtida at hele poenget med å involvere frivilligheten er at de frivillige skal kunne skape noe annet enn det kommunen kan skape sjøl. Vi håper kommunens nå legger seg i selen for å være tilrettelegger.

Dette er et stykke jeg hadde på trykk i Trønderavisa i april 2011

Hvorfor vil vi ikke tenke på hva vi stapper i oss?

Fantasi - hva om hverdagen var spennende?

Neste gang du kommer fra jobben kjøper du en ekstra middag. Gode poteter, ei stor eller et par-tre små kålrøtter, gulrot, lettsaltet sideflesk, et par blodpølser og litt lys sirup. Pass på at du har både søt melk og kulturmelk i huset. Om kvelden skreller du poteter, finner fram en ordentlig kniv (for du har vel en ordentlig kniv ?) og deler kålrota i to, før du skjærer den i skiver og så fjerner skallet med en liten rot-kniv. Etterhvert som du skreller legger du grønnsakene i en diger bolle med kaldt vann, gjerne godt saltet. Så skreller du gulrøtter og legger oppi. Saltet er der av en grunn. Hvis du smaker på en rå grønnsakbit dagen etterpå, kan du kanskje gjette grunnen.

Dagen etter når du kommer hjem, setter du på en full vannkoker og skrur på den største kokeplata under den største gryta di med litt vann, før du får av deg jakka. Når vannet koker legger du potetene i og fyller på fra vannkokeren til du har rikelig med vann. Mer vann gir mer stabil temperatur, og mindre stress. Salt vannet. Når vannet koker igjen har du kålrota oppi. Når vannet koker igjen skrur du ned plata, så det bare så vidt koker. Etterhvert som kjernetemperaturen stiger i grønnsakene må du redusere effekten. Så deler du gulrøttene i to på langs og på tvers, og de tjukkeste bitene en gang til i på langs. Legg dem i gryta ett kvarter før potetene er ferdige. Så steiker du tjukke skiver flesk til det er gjennomstekt men ikke mørkebrunt, og legger til side i ei panne eller ei lita gryte. Hold panna varm, og flesket også. Blodpølse skjæres i 2 cm tjukke skiver, men vent med å legge dem i panna.

Dekk bordet litt trivelig, sett fram melk til drikke og sirup. Førti minutter etter at du kom inn døra, er alt klart. Du kan ønske velkommen til bords mens du lar blodpølse frese tre minutter på hver side så skivene får ei fin skorpe uten å bli tørre. Ikke ha for varm panne! Legg opp poteter, gulrøtter, kålrot og blodpølse til alle. Snakk om det dere får på tallerkenen. Hva var basis-maten i Norge før poteten kom? Husker noen faren til Emil i Lønneberget som fikk blodklubb-røre i hodet? Hva het det på Svensk ? Svaret er palt, hvis noen lurer. Det finnes til og med et flatbrød som heter paltbrød. De har det hos Coop i Åre. Legg på et par teskjeer med sirup på hver skive blodpølse mens den fortsatt er varm, så sirupen smelter. Legg litt flesk og fleskefett på hver tallerken.

Kjenn hvordan bitterheten i kålrota, søtheten i gulrota og den sprø krydra smaken av blodpølse utfyller hverandre. Balanser med den milde smaken av potet og flesk. Kjenn hvordan en slurk melk veier opp for smaken av maten.

Tidsklemma

Hvorfor gjør vi dette så sjelden? Hvorfor er det grandis, poser og ting fra frysedisken på bordet vårt så ofte? Mange kaller det tidsklemma, men er det egentlig timer og minutter vi har for lite av? Jeg tror det som mangler er oppmerksomhet, tilstedeværelse. Jeg mener et bedre ord enn tidsklemma er hjerneklemma. Vi har alltid hodet fullt av mediestøy, avtaler, trening, arrangementer som skal koordineres og rekkes, men hvis vi virkelig ville så har vi massevis av tid. Hvis middagen står på bordet førti minutter etter at vi kommer hjem, så er det til å leve med. Jeg tror vi kjøper middag i ferdige byggesett for å slippe å tenke. Hvordan har det blitt slik, at vi ikke vil tenke på den maten vi stapper i oss?

Skal vi tenke på maten? Ja, det skal vi. Vet du hva som er i ei blodpølse ? Da jeg vokste opp fantes både blodpølse og blodpudding i flere varianter. Og det er ikke lengre siden enn at disse variantene lå vakuumpakket i en kjøledisk. Søte og salte, med gryn, sukat og mye forskjellig i. Vet du hva sukat er? Hvis du tenker deg om kan du legge merke til at kålrot med et lite lag voks utenpå gjerne er litt sprøere og finere. Alt for lenge har det vært sosialt akseptert at man spiser bare for å stille sulten. Bli ferdig med etinga fortest mulig, så ungene kan rekke å spille litt data og se Americas Funniest Home Videos før de må gjøre lekser og legge seg.

Kjedelig mat

Det er ikke rart at maten i mange norske butikker er kjedelig. Det er ikke rart at mye av de «fine» råvarene egentlig ikke er så veldig mye bedre enn billig-variantene. Og da er det ikke rart at vi kjøper det billigste. Det er mange i «verdikjeden» som gjør mye riktig. Temperatur kontrolleres, tørrstoffinnhold måles, sykdommer bekjempes. Men skal det være mulig å se forskjell på ei dyr gulrot og ei billig gulrot, må alle som er borti gulrota vite hva som er ei god gulrot. Jenta i åkeren, fyren i pakkeriet, sjåføren på lastebilen, han som rydder i butikken må vite hva han eller hun syns er godt med ei gulerot. Ikke minst må du kunne vite det når du får den.

Mat uten sjel

Hvorfor kan vi ikke leve like godt med frossenpizza og «dinner kits»? Når det å spise blir en jobb for å få kroppen til å fungere, mister vi mye. Tusenårgammel nasjonal matkultur. Sosiale arenaer. Mestringsarenaer. Muligheten til å bekjempe overvekt og diabetes på en naturlig måte ved å konsentrere oss om å ta vare på og nyte en liten porsjon (gjerne med fløte og smør) heller enn å dytte i oss av et masseprodukt til magen sier stopp.

Løsningen ?

Løsningen må være å la alle ungene i Norge, og ihvertfall i et av norges spiskammers, Nord-Trøndelag, lære seg å kjenne mat. Å kjenne mat betyr mer en bare å kjenne ulike smaker, sjøl om det også er viktig. I barnehagealderen er det mulig å få ungene til å tørre å prøve. Ulike frukter. Oster. Spekemat. Smak, lukt, konsistens.

Like viktig som det rent fysiske ved det å smake, er kunnskapen om hva mat er. Det er ikke en masse som kommer ut av en tube. Det er vekster med spennende opprinnelse og ulik historie. Det er kjøttvarer fra ville dyr og tamme dyr. Det er varer konservert på historiske, hevdvunne måter og på moderne måter. Det er retter fra ulike kulturer. Ungene ser forskjell på bunad og kimono. Ser de forskjell på sashimi og gravlaks?

Jeg mener matkultur må inn i barnehager og grunnskoler. Jeg drømmer om at mat skal bli en del av den kulturelle skolesekken. Få lefse- og flatbrødbakere og spekematprodusenter til å reise på skolekjøkkenturne! Server Gumbo når du serverer Zydeco-musikk! Fortell om matkulturen og vis hvordan ingrediensene ser ut, og hvorfor nettopp disse er med i en nasjonalrett.

I dag har kommunestyret i Stjørdal et kulturhusprosjekt på bordet som - i verste fall - kan gi kommunen et lånebehov på under 200 millioner. Med innsparinger på leie og drift når ting som kulturskole, ungdommens hus, kino og bibliotek flytter inn i bedre lokaler så blir økningen i driftskostnaden på seks millioner. Det tilsvarer halvparten av økningen i kommune-budsjettet i ett år, selv i de verste tenkelige innstrammingstider.

Hvordan blir det 6 millioner i året?

Total-summen har vært kalkulert til 540 millioner ?  Kirke og parkering kommer utenom det reine kulturhuset. Tomta som ligger i total-summen, er tomta huset skal ligge på.Skal vi selge tomta til kjøpesenter og heller bygge sykehjem for pengene? Ingen jeg kjenner har gått inn for kjøpesenter på hele Husby-jordet. Vi får bidrag fra næringsliv, fylke, stat og nabokommuner til regionalt kulturhus. Vi har ikke de pengene til å bruke på andre behov. Da er vi nede i et lånebehov på 200 millioner. Hvordan blir det til renter og avdrag på 6 millioner ?

 Aktivitetene som skal inn i huset er ting vi driver med i dag. Et par eksempler:

• Skal biblioteket og ungdommens hus bli der de er, må kommunen koste renovering av "gulbygget" og nødvendige oppgraderinger.
• Skal kulturskolen bli der de er, trenger de flere kontorer til drift, flere felles-rom (og flere hørselvern pga dårlig akustikk)

Eksemplene er flere, og du kan finne dem i kommunens kulturplan (pdf, 11MB). Alt som skal inn i huset er ting vi driver med i dag, bare bedre og litt større. Litt større fordi Stjørdal blir litt større.

-- Og det er i verste fall. Da har vi ikke tatt hensyn til at kinobesøket ganske sikkert er undervurdert når de kan vise kino hver dag, og de kan vise flere typer film, samtidig. Vi har ikke tatt hensyn til at personalet i skranken kanskje kan ta seg av bibliotek, markedsføring av turist-tilbud, salg av billetter og flere ting samtidig.

Hva får vi så for denne innsatsen ?

Kvalitativt gode aktivitetstilbud til aktive eldre

Med "eldrebølgen" kommer ikke bare flere pleietrengende. Det kommer en mengde nypensjonerte, aktive eldre som vil være med der det skjer, som vil delta i aktiviteter og som vil oppleve kultur og samfunnsliv i virkeligheten, og ikke bare på skjerm. Skal vi oppmuntre til at pensjonistene holder seg aktive og i form, eller ønsker vi at de skal visne hen i en stol? Dette er krav vi må dekke, og det krever arealer.

Nye formidlingsmåter for kunnskap og kultur

Skoler og barnehager skal formidle kunst, kultur og ikke minst vitenskap og kunnskap på moderne vis. Steinkjer, Verdal, Trondheim og mange flere steder ser at moderne anskuelighetsundervisning i naturfag, norsk, språk og mye annet må skje med oppdatert avansert utsyr som ikke kan være på hver enkelt skole. De lager vitensenter og realfagslaboratorier. Vi må, som fylkets største by ha vårt vitensenter, og det krever arealer.

Kunst- og kulturundervisning på høyt nivå

Skal man motivere og inspirere barn og unge til å gjøre noe utav livet sitt, nytter det ikke å late som man har greie på det man driver med. Det må være på alvor. Det gjelder enten man lærer opp snekkere, atomfysikere eller ballettdansere. Kulturskolen trenger lager, kontorer, øvingsrom og rom for forestillinger. Det krever arealer.

Forebyggende arbeid blant barn og unge

Det er ikke bare den organiserte kultur-aktiviteten som må følge med i tida. Stjørdal må ha aktivitetstilbud som kan fange opp flest mulig ungdommer, for å demme opp for negative tendenser. Kriminalitet, rus og vold kan forebygges. De som arbeider med ungdomsmiljøet i Stjørdal kan ikke bare stille med pekefingeren. De må ha meningsfulle alternativer å peke på. Et kulturhus kan bli en arena ungdommene kan bidra i når de føler at skolen og samfunnet ikke fungerer.

Hvorfor leie når man kan eie?

Stjørdal vokser med halvannen til to prosent i året. Veksten må håndteres. Dette er en vekst som kommer uansett. Et kulturhus gir mulighet for at aktivitetene kan styrke hverandre, og samlet gi mer enn de gjør når de sitter i kjellere og loft rundt omkring. Og, ikke minst, vi bruker budsjettet til å bygge opp kommunens kapital og skaffe inntekter, heller enn å bruke det opp på å leie hos andre.

Vi har alle opplevd ungdommer som viser at de egentlig gir blaffen i jobben sin, og det er enkelt å kalle dette "dårlig arbeidsmoral". Det har vært vist til at mange tar med seg dårlige vaner fra skolen og inn i arbeidslivet, det kan være sant, på overflaten.

Jeg tror likevel vi må ta et skritt tilbake og se på hva som skal til for at en ungdom i dag skal tenke at "i morgen tidlig må jeg komme meg på jobb, koste hva det koste vil". Forrige århundres arbeidsplasser ble for ofte styrt med manipulering og frykt. I dag snakker vi om lojale medarbeidere. Så enkelt, og så vanskelig er det. Begrepet arbeidsmoral er uforståelig i dag. Det som skal til på en moderne arbeidsplass er lojalitet. Overfor kolleger du ikke vil la i stikken, overfor ledere av respekt og også empati. Selv en sjef har grenser for hva hun kan takle aleine uten hjelp fra sine medarbeidere. Det er fordi sjefen trenger hjelp at han har folk under seg, men hvis sjefen er en fjern, ond ånd i den ansattes bevissthet, er det lett for en 17-åring av i dag å glemme at sjefen faktisk trenger hjelp, og hun betaler deg for å stille opp.

Hvordan skape den empati med kolleger og den stolthet over jobben som skal til for å skape lojalitet? Det finnes ingen fasit, men det er hevet over tvil at dette er et lederansvar. Forslaget om å forlenge tida arbeidsgiveren har ansvar for de som er sykemeldt er en nødvendig del av arbeidet med å styrke lederansvaret. Avtalen om Inkluderende Arbeidsliv er rett veg å gå, men vi trenger en pisk for å få alvoret til å gå opp for enkelte arbeidsgivere også. Kombinerer vi arbeidsgiveransvar for de sykemeldte over lengre tid med en tilsvarende reduksjon i prosenten av lønna arbeidsgiveren må dekke (staten tar resten), så er dette rett og slett en god løsning. Samme utbetaling fra arbeidsgiver, men spredd over lengre tid av sykemeldinga. Hvis de som er sykemeldt kan jobbe litt, så blir det lønn og ikke sykepenger som arbeidsgiver betaler i sykemeldingstida. Da har vi en vinn-vinn situasjon. Det finnes de arbeidsgivere som vil protestere mot dette, men de aller fleste arbeidsgivere vil raskt se at dette er en hjelp til å dra ledere med inn i det tjueførste århundre, hvor en leder ser sine ansatte som mennesker, og viser sine ansatte at han ser dem. En leder som arbeider for å få respekt og lojalitet fra sine ansatte.

Hvis det går an å være delvis sykemeldt uten å føle at du går i veien og er til bry, men faktisk føler at du blir verdsatt for det du gjør, så belønnes vi med rask og effektiv rehabilitering av sykemeldte.