Recently in Økonomi Category

I dag har kommunestyret i Stjørdal et kulturhusprosjekt på bordet som - i verste fall - kan gi kommunen et lånebehov på under 200 millioner. Med innsparinger på leie og drift når ting som kulturskole, ungdommens hus, kino og bibliotek flytter inn i bedre lokaler så blir økningen i driftskostnaden på seks millioner. Det tilsvarer halvparten av økningen i kommune-budsjettet i ett år, selv i de verste tenkelige innstrammingstider.

Hvordan blir det 6 millioner i året?

Total-summen har vært kalkulert til 540 millioner ?  Kirke og parkering kommer utenom det reine kulturhuset. Tomta som ligger i total-summen, er tomta huset skal ligge på.Skal vi selge tomta til kjøpesenter og heller bygge sykehjem for pengene? Ingen jeg kjenner har gått inn for kjøpesenter på hele Husby-jordet. Vi får bidrag fra næringsliv, fylke, stat og nabokommuner til regionalt kulturhus. Vi har ikke de pengene til å bruke på andre behov. Da er vi nede i et lånebehov på 200 millioner. Hvordan blir det til renter og avdrag på 6 millioner ?

 Aktivitetene som skal inn i huset er ting vi driver med i dag. Et par eksempler:

• Skal biblioteket og ungdommens hus bli der de er, må kommunen koste renovering av "gulbygget" og nødvendige oppgraderinger.
• Skal kulturskolen bli der de er, trenger de flere kontorer til drift, flere felles-rom (og flere hørselvern pga dårlig akustikk)

Eksemplene er flere, og du kan finne dem i kommunens kulturplan (pdf, 11MB). Alt som skal inn i huset er ting vi driver med i dag, bare bedre og litt større. Litt større fordi Stjørdal blir litt større.

-- Og det er i verste fall. Da har vi ikke tatt hensyn til at kinobesøket ganske sikkert er undervurdert når de kan vise kino hver dag, og de kan vise flere typer film, samtidig. Vi har ikke tatt hensyn til at personalet i skranken kanskje kan ta seg av bibliotek, markedsføring av turist-tilbud, salg av billetter og flere ting samtidig.

Hva får vi så for denne innsatsen ?

Kvalitativt gode aktivitetstilbud til aktive eldre

Med "eldrebølgen" kommer ikke bare flere pleietrengende. Det kommer en mengde nypensjonerte, aktive eldre som vil være med der det skjer, som vil delta i aktiviteter og som vil oppleve kultur og samfunnsliv i virkeligheten, og ikke bare på skjerm. Skal vi oppmuntre til at pensjonistene holder seg aktive og i form, eller ønsker vi at de skal visne hen i en stol? Dette er krav vi må dekke, og det krever arealer.

Nye formidlingsmåter for kunnskap og kultur

Skoler og barnehager skal formidle kunst, kultur og ikke minst vitenskap og kunnskap på moderne vis. Steinkjer, Verdal, Trondheim og mange flere steder ser at moderne anskuelighetsundervisning i naturfag, norsk, språk og mye annet må skje med oppdatert avansert utsyr som ikke kan være på hver enkelt skole. De lager vitensenter og realfagslaboratorier. Vi må, som fylkets største by ha vårt vitensenter, og det krever arealer.

Kunst- og kulturundervisning på høyt nivå

Skal man motivere og inspirere barn og unge til å gjøre noe utav livet sitt, nytter det ikke å late som man har greie på det man driver med. Det må være på alvor. Det gjelder enten man lærer opp snekkere, atomfysikere eller ballettdansere. Kulturskolen trenger lager, kontorer, øvingsrom og rom for forestillinger. Det krever arealer.

Forebyggende arbeid blant barn og unge

Det er ikke bare den organiserte kultur-aktiviteten som må følge med i tida. Stjørdal må ha aktivitetstilbud som kan fange opp flest mulig ungdommer, for å demme opp for negative tendenser. Kriminalitet, rus og vold kan forebygges. De som arbeider med ungdomsmiljøet i Stjørdal kan ikke bare stille med pekefingeren. De må ha meningsfulle alternativer å peke på. Et kulturhus kan bli en arena ungdommene kan bidra i når de føler at skolen og samfunnet ikke fungerer.

Hvorfor leie når man kan eie?

Stjørdal vokser med halvannen til to prosent i året. Veksten må håndteres. Dette er en vekst som kommer uansett. Et kulturhus gir mulighet for at aktivitetene kan styrke hverandre, og samlet gi mer enn de gjør når de sitter i kjellere og loft rundt omkring. Og, ikke minst, vi bruker budsjettet til å bygge opp kommunens kapital og skaffe inntekter, heller enn å bruke det opp på å leie hos andre.

(Dette innlegget hadde jeg på trykk i T-A andre juni)

Av Håkon Alstadheim, Venstre

Trønderavisa har et bilde av skisse til havn i Hell-området på torsdag som jeg hoppet ganske kraftig i stolen av. Vi er mange i Trøndalagsfylkene som ser mulighetene i en effektiv, klimavennlig løsning for transport. For Venstre er det imidlertid klart at skissen som presenteres i avisa IKKE er løsningen. Venstre i Stjørdal mener vi må få til et samarbeid mellom Stjørdal og Malvik kommuner om en løsning som skåner nærmiljøet langt bedre. Dette trodde jeg var kjent i fagmiljøene !

Ulike løsninger fra Muruvik havn og nordover forbi kommunegrensa til Stjørdal, med en vesentlig del av lengden sprengt ut fra bergveggen vest for Billedholmen kan gi en løsning som er minst like effektiv som den første skissen på Hellstranda. Her trengs et tett samarbeid mellom kommunene på begge sider av fylkesgrensa for å få til en løsning til beste for alle, også nærmiljøet.

En effektiv terminal nord for Trondheim vil bety at industri og administrasjon lettere kan lokaliseres i hele Nord-Trøndelag.

Arbeidsplasser innen politi, toll, logistikk og forsyning vil være høyt kvalifiserte, stabile arbeidsplasser som vil gi Stjørdal verdifullt påfyll av kompetanse og kontaktflater.

Stjørdal Venstre støtter tanken om effektiv, klimavennlig transport som ligger bak ønsket om etablering av containerhavn i tilknhytning til fly, veg og bane i Midtnorge. For næringslivet i Nord-Trøndelag vil en plassering nord for Trondheim kunne bli utslagsgivende. Dette er et løft som Stjørdal og Malvik kan gjøre for Trøndelag nord for Trondheim.

Plasseringen må selvsagt ta hensyn til lokalt artsmangfold og lokale friluftsinteresser. Stjørdal Venstre mener at en plassering langs sjøen fra dagens havn i Muruvik vil kunne skje med akseptable lokale konsekvenser. Adkomst til veg, bane og flyplass vil nødvendigvis føre til en omfattende tilpasning også i Stjørdal, men Hellstranda kan skjermes samtidig som Midtnorge får et tidsmessig transportnett.

Etableringen av ei havn henger naturligvis sammen med en betydelig styrking av jernbanen sørover, med flere spor/kryssinger og elektrifisering. En gjennomarbeida transportløsning for Midtnorge vil kunne føre betydelige godsmengder over på jernbane og sjø; og styrke kapasiteten også for persontrafikk.

Intil det motsatte er bevist, regner jeg med at bildet i torsdagens T-A er noe Trønderavisa har hentet fram, og at Trondheimsfjorden havn er klar over at kartet i avisa blir ansett som uaktuelt av folk i Stjørdal.

Håkon Alstadheim,

Stjørdal og Nord-Trøndelag Venstre.

Vi har alle opplevd ungdommer som viser at de egentlig gir blaffen i jobben sin, og det er enkelt å kalle dette "dårlig arbeidsmoral". Det har vært vist til at mange tar med seg dårlige vaner fra skolen og inn i arbeidslivet, det kan være sant, på overflaten.

Jeg tror likevel vi må ta et skritt tilbake og se på hva som skal til for at en ungdom i dag skal tenke at "i morgen tidlig må jeg komme meg på jobb, koste hva det koste vil". Forrige århundres arbeidsplasser ble for ofte styrt med manipulering og frykt. I dag snakker vi om lojale medarbeidere. Så enkelt, og så vanskelig er det. Begrepet arbeidsmoral er uforståelig i dag. Det som skal til på en moderne arbeidsplass er lojalitet. Overfor kolleger du ikke vil la i stikken, overfor ledere av respekt og også empati. Selv en sjef har grenser for hva hun kan takle aleine uten hjelp fra sine medarbeidere. Det er fordi sjefen trenger hjelp at han har folk under seg, men hvis sjefen er en fjern, ond ånd i den ansattes bevissthet, er det lett for en 17-åring av i dag å glemme at sjefen faktisk trenger hjelp, og hun betaler deg for å stille opp.

Hvordan skape den empati med kolleger og den stolthet over jobben som skal til for å skape lojalitet? Det finnes ingen fasit, men det er hevet over tvil at dette er et lederansvar. Forslaget om å forlenge tida arbeidsgiveren har ansvar for de som er sykemeldt er en nødvendig del av arbeidet med å styrke lederansvaret. Avtalen om Inkluderende Arbeidsliv er rett veg å gå, men vi trenger en pisk for å få alvoret til å gå opp for enkelte arbeidsgivere også. Kombinerer vi arbeidsgiveransvar for de sykemeldte over lengre tid med en tilsvarende reduksjon i prosenten av lønna arbeidsgiveren må dekke (staten tar resten), så er dette rett og slett en god løsning. Samme utbetaling fra arbeidsgiver, men spredd over lengre tid av sykemeldinga. Hvis de som er sykemeldt kan jobbe litt, så blir det lønn og ikke sykepenger som arbeidsgiver betaler i sykemeldingstida. Da har vi en vinn-vinn situasjon. Det finnes de arbeidsgivere som vil protestere mot dette, men de aller fleste arbeidsgivere vil raskt se at dette er en hjelp til å dra ledere med inn i det tjueførste århundre, hvor en leder ser sine ansatte som mennesker, og viser sine ansatte at han ser dem. En leder som arbeider for å få respekt og lojalitet fra sine ansatte.

Hvis det går an å være delvis sykemeldt uten å føle at du går i veien og er til bry, men faktisk føler at du blir verdsatt for det du gjør, så belønnes vi med rask og effektiv rehabilitering av sykemeldte.

Finansdepartementets argumenter holder ikke, ikke engang på en firkantet, fantasiløs byråkrat-maner. Finansdepartementet (og Stoltenberg) opptrer som en forelder som har forlest seg på litteratur om grensesetting og tydelige voksne.

Finansdepartementet ser for seg ei framtid hvor mange tanker biodiesel, og ser for seg et stort "inntektstap". Hvis dette er en reell frykt, er det ikke noe problem å innføre en egen avgiftskategori for biodiesel. Denne avgiften kan settes på en slik måte at det er lønnsomt å bygge opp infrastruktur og produksjon, samtidig som staten ikke taper penger. Man kan ha en egen "vegavgiftskomponent" og en "CO2-komponent" i dieselavgiftene.

Skal man bruke rein biodiesel på tanken, kreves en viss kvalitet på drivstoffet. Tilsetting av en liten andel biodiesel i vanlig diesel setter ikke de samme krav. Avfall (fett, trevirke) og planteoljer kan produseres til biodiesel. Produksjonen kan gjøres miljøvennlig og uten å fortrenge matproduksjon. For at dette skal lykkes kreves særbehandling i skattesystemet, og kvalitetskrav i lovverket. Det er denne typen høykvalitets og miljøvennlig biodiesel vi bør stimulere.

Etter hvert som høykvalitets, miljøvennlig  biodiesel vinner markedsandeler, kan avgiftsnivåene (både på vanlig diesel og biodiesel) justeres, f.eks en gang i året i små sprang. Justeringene kan rettes inn slik at målsettinger om andel biodiesel i totalforbruket nås, samtidig som staten ikke taper inntekter. Dette vil være en forutsigbar situasjon for industrien, og vi ville få den nødvendige drivkraften for å forske fram annen-generasjons biodiesel. Vi ville få et marked for å bygge opp en infrastruktur til å selge den, og en mulighet til å bygge opp en bilpark som kunne bruke den. For at økonomene skal kunne forstå dette, så kan de forestille seg at det handler om å bryte et monopol, ved å gjøre det lettere for den nye aktøren (biodiesel) å komme inn i et marked med stordriftsfordeler.

En slik måte å sette drivstoffavgifter, hvor "CO2-komponenten" gjøres eksplisitt og tydelig, ville bety at også vanlig bensin og diesel ville bli dyrere. Det kunne også komme til å skape bråk, men et slikt bråk ville i det minste være bråk om reelle politiske uenigheter. Denne avgiftsøkninga ville uansett ikke komme før biodrivstoffet hadde store markedsandeler, og dermed var tilgjengelig for de fleste.