Recently in Demokrati og styresett Category

situasjonen
Arbeiderpartiet, som ikke kommer i posisjon i Stjørdal denne perioden, går høyt ut med knallhard kritikk av den borgerlige blokka som nå fortsetter. Det er greit at de ikke vil la oss slippe lett, de føler at den knappe halvdelen av velgerne som har støttet dem ikke tas hensyn til. Nå er det altså fortsatt et flertall som støtter den borgerlige sida i stjørdalspolitikken. Vi kommer til å få mange hatske utfall i fortsettelsen, her skal jeg gi en del av svaret på mange av de utspillene.

"avgrunnen"

Det er ikke slik at valget mellom en borgerlig side dominert av Høyre og Senterpartiet, og en sosialistisk side dominert av Arbeiderpartiet, er valget mellom himmel og helvete. Politiske prioriteringer er svært komplekst. Når en ting prioriteres opp, vil andre ting også bli lettere å få til mens noe tredje må legges på vent, eller kanskje blir umulig. Innad i et parti er det ulike interesser som må veies opp mot hverandre. I en koalisjon blir det en ny runde med avveininger etter at partiene har gjort sine prioriteringer. Det kan være mulig å innføre skatt på de aller største næringseiendommene uten å få uheldige effekter for de små, og uten å ødelegge dynamikken i nyskapinga. Men; Det er grenser for hvor mange ganger et slikt bidrag kan brukes.

risikoen

Når man så skal velge alliansepartnere for fire år, er det ikke bare en avveining mellom hva man kanskje kan få til, det er også en avveiing av risikoen ved de ulike sporene. Hva kan gå galt? Og, ikke minst, disse avveiingene skal synke inn og vurderes av flere ulike parter med ulike prioriteringer. Da er det som sagt et poeng å ikke tegne ting fullstendig svart-hvitt. Det tåkelegger de reelle valgene man har, og noen som går høyt ut med slike svart-hvitt bilder får i mine øyne mindre troverdighet, også som potensiell alliansepartner. Allianser må bygges over tid, og det er kanskje noe Arbeiderpartiet i Stjørdal bør ta inn over seg. For Venstre i Stjørdal er det veldig viktig at vi får bygd et fullverdig kulturhus på en ryddig måte, innenfor ei vedtatt ramme. Hva gjør vi for å få trygghet for det?

saken

De som kjenner meg vet at jeg, eller Venstre, ikke lar seg «kjøpe» av egen økonomisk vinning. Andre får snakke for seg sjøl her, men jeg har ingen politikere i Stjørdal mistenkt for å la seg «kjøpe» med godtgjørelser. Det er klart at anledningen til å bruke tid på politikk, til å lære, til å treffe folk og ikke minst til å være med og forme beslutningene på et felt er viktig.

politikken

I denne omgang er Venstre fornøyd med at vi har et lag som vil prioritere fullføringen av et best mulig kulturhus, samtidig som vi får en skole for kunnskap og like muligheter, varm velferd når du trenger det, et klimavennlig samfunn og et kreativt og nyskapende Stjørdal.

Håkon Alstadheim

Gruppeleder Venstre.

Jeg ble i dag gjort oppmerksom på et intervju med tidligere PST-sjef i Danmark via @jonwesselaas på Twitter. Den danske ex-PST-sjefen bruker et bilde av nåler og høystakker som minner meg om noe jag hadde på trykk i T-A før jul i 2010.  Google etter "Alternativet, SP og Svein Roald Hansen" for å finne den maskin-messige propagandaen dette er et svar på. Siden jeg syns det var knakende godt sagt av meg, og jeg tydeligvis ikke har lagt det ut før, her er mitt innlegg fra T-A:

Av Håkon Alstadheim, Venstre.

Skatval 20. desember 2010

Alternativet, Svein Roald Hansen

I mandagens utgave av Trønderavisa spør Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, etter hva som er alternativet til datalagringsdirektivet. Svaret burde han ha fått med seg allerede før han spurte, men siden han nå spør i T-A, bør han også få et svar her: Svaret er at når det oppstår grunn til mistanke mot en nettbruker eller et nettsted, kan man beordre de som eier nettet («tilbyderne») om å starte avgrenset lagring av data. Lagringen kan enkelt avgrenses til mistenkte, med kanskje en liten mengde «overskuddsinformasjon». Når en slik «frys» er iverksatt, kan man starte arbeidet med en rettslig kjennelse for å få frigitt dataene, samtidig med at annen etterforskning fortsetter.

Et slikt regime vil gi flere fordeler: - mindre sensitiv informasjon må beskyttes - varslere og anonyme kverulanter kan sove trygt - vi unngår unødvendig fordyring av kommunikasjonen vår - vi unngår falsk trygghet gjennom en «sovepute» som DLD - og, sist men slett ikke minst, man kan kanskje gjennom rettslig kjennelse få mer detaljert informasjon.

Hvorfor er det viktig å holde mengden sensitiv informasjon nede? Når private virksomheter må lagre skitt og kanel på vegne av fellesskapet, vil det med nødvendighet innebære en sikkerhetsrisiko. Faren for ulovlig bruk vil være betydelig. Derfor må prinsippet være å lagre minst mulig, med unntak kun ved behov.

Hvorfor er overvåking av alle borgere en fare? Vi må vokte oss for å gå i retning av et politikorps som fokuserer på å sikre stadig mer informasjon i tilfelle vi skulle trenge det en dag. Allerede er datalagringsdirektivet uvirksomt mot de som vet hva de gjør. Lagring «for sikkerhets skyld» vil måtte utvides for å ha betydning. Beveger vi oss i den retningen har vi gal kurs staket ut. Endepunktet er politistaten. Derfor må prinsippet være å lagre minst mulig, med unntak kun ved behov.

Kvaliteten på innsamlede data er alltid et vurderingsspørmål, og data som er aktivt samlet med en konkret sak for øyet kan ha bedre kvalitet, eller i alle fall informasjon om usikkerhetsfaktorer med de konkrete dataene. Altså: Aktiv etterforskning med konkrete mål, og etter rettslig kjennelse, er sikrere for allmennheten og like godt etterforksningsmessig i de alvorlige sakene dette gjelder.

«Frys» og rettslig kjennelse for frigiving er kjent tankegang, både i USA,Norge og i Tyskland. Det etterforskningsmessige resultatet avhenger av de etterforskningsmessige ressursene, ikke hvor store høystakker man klarer å samle inn før man starter jakten på nåla. Den tyske forfatningsdomstolen har nylig slått kategorisk fast at masse-lagring av trafikkdata er grunnlovsstridig. Den tyske justisminsteren følger opp med å si at det er uaktuelt å gjeninnføre datalagringsdirektivet.

Håkon Alstadheim, Venstre.

Dette innlegget stod på trykk i Trønderavisa 7. desember 2010, under tittelen "EUs drittpakke".

Begrepet "drittpakke" er popularisert gjennom rapporter og filmer fra amerikansk valgkamp. Kan du ikke slå motkandidaten med godt program for deg selv, kan du "ta" motstanderen ved å grave opp dritt om ham. Alle gjør ting gjennom livet som kan se tvilsomme ut hvis man velger ut opplysningene med omhu. Hvem bestilte du blomster til da kona var borte? Slike "drittpakker" kan du lage om kolleger du ikke liker, rektoren på dine barns skole, naboen ... All menneskelig aktivitet etterlater spor. Du strør både roser og dritt på din veg, og derfor har vi lover om hvordan personopplysninger skal behandles. Man må ha konsesjon for å opprette registre over personer, og man må slette slike opplysninger når man ikke lenger har lovlig bruk for dem.

Datalagringsdirektivet (populært kalt DLD) pålegger bedrifter å lagre opplysninger, både roser og dritt, lenger enn de har behov for. Det blir som å pålegge en bedrift å lagre dioksiner og kvikksølv i 6 måneder før de får lov til å sende det til destruksjon eller forsvarlig lagring. Alle europeiske telefonselskaper og internettleverandører må lagre dritten i 6 måneder før de får lov til å destruere den på en forsvarlig måte.

Vi ser stadig at det kommer "gift-utslipp" med journaler på fyllinga og lekkasjer fra ulike instanser, både private og offentlige. Stoler du 100% på alle ansatte hos internettleveranderen din? Finnes det underbetalte tenåringer i staben? Hvor mange timer i yrkesetikk har de hatt på skolen? Ti minutter og en minnepinne er nok til å hente ut all informasjon om hvem du har vært i kontakt med hvis informasjonen finnes lagret hos leverandøren din. Data-tilsynet, som er personvernets svar på SFT, sier nei til DLD. Det burde vær nok for alle til å si nei.

Hva kan politiet gjøre når de har behov ?

Når politiet har behov for kommunikasjons-data, bør de kunne gå inn med sin egen "dritt-beholder" og kopiere ut det de trenger etterhvert som informasjonen oppstår. Denne beholderen må selvsagt sikres på en forsvarlig måte. Er det f.eks en kjent kilde til pedofilt innhold, kan man enkelt sette opp utstyr for å fange opp all trafikk til og fra denne kilden, og mens det skjer kan man kontakte internettleverandører og finne ut hvilken abonnent i Norge som har lastet ned ulovlig materiale. Denne typen overvåking kan komme inn under samme type regelverk som vi har for telefonavlytting, med noen tilpasninger siden kildene på nettet ofte flytter på seg. Poenget er at man trenger ikke bygge opp enorme lagre av spesial-avfall! Man kan sette opp overvåking når man finner en kilde til ulovlig materiale, og nøste seg videre til "kundene" med vanlig gammeldags politi-arbeid.

For første gang på flere år, gikk kommunene i år fra driftsresultat i pluss, til et gjennomsnittlig underskudd. Samtidig påstår kommunalministeren fra Senterpartiet at vi har sett tidenes løft for kommunene, og at hun representerer det partiet som kjenner kommunene best.

Venstre ønsker å kjempe for det lokale sjølstyret - og for at kommunene skal kunne gjøre en virkelig god jobb på de oppgavene vi tar fatt på. Skal vi se på vilkårene for lokaldemokratiet, er det skole-, helse- og sosial-sektorene som blir den viktigste testen på om ting fungerer, fordi disse sektorene utgjør den største delen av tjenesteproduksjonen.

Kostnadsutvikling

Den viktigste og dyreste innsatsfaktoren i alle kommunebudsjetter er folk. Lønnsøkningene har stort sett vært fulgt opp av økte rammer fra staten. Verre er det med pensjonsforpliktelser og AFP-avtaler. Vi kan bøte på en del med bedre senior-tiltak, men slik situasjonen er nå er det samla kommune-Norge 0.5 milliarder fattigere på grunn av dette, enn kommunalministeren vil innrømme.

Oppgavene endres fordi befolkningen endres. Det blir flere hjelpetrengende, flere som har krav på kommunale tjenester. Dette er en ekstra utgift på 8 milliarder som kommunalministeren ikke tar hensyn til.

Prisveksten på de øremerkede områdene er 1,5 milliarder mer enn det kommunalministeren legger til grunn når hun sier vi har hatt et "løft" for kommunene. Nye oppgaver til kommunene følges ofte av øremerkede midler, men ikke nok til å dekke faktiske utgifter. Vi venter fortsatt på fullfinansiering av barnehagesatsinga (1,5 milliarder).

Min kilde til disse opplysningene er bl.a. KS' sjeføkonom Per Richart Johansen i en artikkel i Kommunal Rapport 13. august 2009.

Inntekter

Når vi trekker underdekninga fra de frie midlene, sitter vi igjen med under en halv prosent årlig vekst de siste fire åra. Det meste av veksten kom i 2006. Denne halve prosenten skal vi bruke til nyinvesteringer, vedlikehold og kvalitetsheving på alle områder som ikke har øremerkede midler. De områdene er bl.a. de vanlige skoletimene, primærhelsetjenesten og kjerneoppgavene innen ordinær eldreomsorg. Det er klart at det er skapt et forventningsgap som er umulig å lukke.

Oppskrift på brukket rygg

De rød-grønnes iver etter lovfesting og pålegg innen omsorg, helse, barnehage og (heldags-)skole, med knapp inndekning av kostnadsøkningene, suger kraften ut av kjerneområdene som skal finansieres av de frie midlene. Vi får ikke økt lærertettheten. Vi får ikke nok tilpassa opplæring. Vi får pleie- og omsorgsarbeidere som må løpe stadig fortere. Stadig mer energi og innsats går med til å forklare hvorfor forventingene som skapes av staten ikke alle kan innfris.

Vi har oppnådd full barnehagedekning, med et fantastisk godt tilbud, hvor faglig dyktige mennesker er med på å åpne opp verden for smårollingene våre. Det skal regjeringen ha ros for å ha bidratt til. Nærvær av barnehagepedagoger som har kompetanse til å se hvor barna er i sin utvikling, og som kan tilby det som ungene har utbytte av der og da, er det viktigste for å ta vare på de mulighetene hvert enkelt barn har. Nå trenger vi ikke pålegg om testing og skjema på toppen av dette. Vi trenger ikke pålegg om flere skoletimer, eller hvordan omsorgsoppgavene skal løses. Får vi mer ressurser til kommunene nå, er det andre ting som må komme først i køen.

Påleggspause

Nå er det på tide at kommunene får påleggspause så vi kan konsentrere oss om å befolke skoletimene vi allerede har med lærere, og gi dem sårt tiltrengt faglig påfyll og inspirasjon til å møte nye utfordringer i fagene og blant barna. Nå må kommunene få rom til å skape gode vekstvilkår for ansatte og brukere av omsorgstjenestene, ikke flere lovpålegg.

Nye utfordringer

Venstre har stort sett fulgt regjeringen i nivået på rammene til kommunene i vårt alternative statsbudsjett, men vi har vært langt mer tilbakeholdne med å gi kommunene pålegg om ytterligere oppgaver. Norge står overfor et nytt sett utfordringer i sykehus og spesialist-helsetjenesten. Også på dette området er det avgjørende viktig å velge vegen videre på en måte som er mulig å følge opp. Betydelige deler av helse- og omsorgsarbeidet må ut fra sykehusene til der folk bor.

De rød-grønne har skissert en finansieringsmodell som kan bli et sjansespill for kommunene. Det er hevet over tvil at kommunene må være en del av løsningen på utfordringen med helsekostnadene, men vi kan ikke late som at det går an å overlate jobben til dagens kommuner uten å forsterke tendensen til utarming ytterligere. Går man baklengs inn i samhandlingsreformen, slik det ser ut til at de rød-grønne vil, ender man opp med at forebygging, forsterkede sykehjem og desentralisert spesialist-helsetjeneste må settes bort på anbud eller legges inn i interkommunale ordninger. Regningen vil bli sendt til kommunene, og så må vi bare bla opp .

Det levedyktige alternativet

Venstre vil ha kommuner som har kjøttvekt nok til å klare forpliktelsene når helsevesenet skal reformeres. Vi vil ha en velferdsreform, ikke bare en samhandlingsreform. Venstre vil legge grunnlaget for sterke fagmiljø i helse og forebygging, men også på andre områder som barnevern, psykiatri og rusomsorg. Sterke fagmiljø som ligger tettest mulig under lokal, folkevalgt kontroll slik at ressurser og muligheter kan brukes best mulig til å løse utfordringene der du bor.

En virksomhet som har behov for intern kommunikasjon, kjøper gjerne nettverkstjenester fra noen som har greie på hva de driver med. Driver du med sensitiv virksomhet, bestiller du gjerne brannmur-tjenester og kompetent overvåking av nettet for å sikre at det ikke er risikabel aktivitet på nettet.

De som gjør jobben med å sikre nettet, må nødvendigvis se hva slags trafikk som går der, på samme vis som politiet som skal sikre gatene må følge med på hvem som er ute og går, og gjerne tipse folk som går med pengene i baklomma om at de burde passe bedre på. Alle som eier et data-nett kan i prinsippet lese all trafikk på det nettet. Selv kryptert trafikk må ha en avsender og en adressat i klartekst for å komme fram.

Vi har imidlertid et problem når de som "er ute og går" er regjeringen, og vegen tilhører forsvaret. Forvaret tar som kjent jobben med å sikre militært område selv, heller enn å bruke politiet.

Det finnes ikke noe nett som er "sikkert" i seg selv. Data-nett sikres ved aktiv overvåking, på samme måte som vegene ikke er trygge uten aktiv patruljering.

Vet regjeringen hva slags tjenester forsvaret trodde de skulle levere? Vet forsvaret hva slags tjenester regjeringen trodde de kjøpte?

Forsvaret burde av prinsipp ikke ha kontroll over politiske organers virksomhet.

Regjeringen burde kjøpe et "sikkert nett" fra en sivil aktør. Forsvaret burde takket nei til akkurat dette oppdraget.

Falstad-senteret og utstillingen om hva som skjedde etter krigen har pådratt seg beskyldninger om at man relativiserer historie-skrivingen. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men hvis vi bruker litt andre begreper, så kan vi dele sammenligninger mellom Nazistenes oppførsel og "vår egen" i to. Vi kan se overtrampene som forskjellige i vesen, eller forskjellige bare i grad. Jeg mener helt klart at det er en vesens-forskjell, og det tror jeg så å si alle i dagens Norge gjør. Vesens-forskjellen ligger først og fremst i målsettinger og ideologi. Men også grundigheten og brutaliteten i nazistenes gjennomføring innebærer i seg selv at behandlingen av "de andre" blir vesens-forskjellig, fordi ofrenes totale avmakt ble så mye større.

Likevel er det lærdommer å trekke av å sammenligne. Nøyaktig hva er det som gjør de to epokene vesens-forskjellige? Klarer dagens unge å se den forskjellen? Hvilke kimer til overgrep og inhuman ideologi finnes i vårt samfunn, og er vi på vakt mot dem?

Vi, vårt samfunn i dag, bruker også makt, av og til i den grad at utøverne, folkene nederst i systemet avstumpes. Vår historie etter krigen har episoder, og av og til systemer, som har basert seg på maktbruk og fravær av medmenneskelighet. Vi har hatt lukkede systemer som har skåret helt ut både i behandling av tatere og barnehjemsbarn. Disse utslagene er blitt avdekket og stanset, og noe av uretten er til og med rettet opp, fordi vårt moderne samfunn ikke aksepterer slik praksis. Hva er det som gjør at enkelt-mennesker blir overgripere i noe de tror er "det godes tjeneste"? Hva er det som gjør at noen mener "hensikten helliger middelet", også i dagens samfunn? Dette får vi anledning til å tenke over ved å rette søkelyset også mot seierherrene fra andre verdenskrig.

Vesensforskjellen på hva som skjedde under og etter krigen på Falstad blir ikke åpenbar hvis man ikke har med seg det ideologiske og byråkratiske bakteppet. Ser man bare enkeltmenneskers vitnesbyrd, kan man fort ende opp med bare å se en forskjell i grad. Betyr det at Falstad-senteret ikke skal trekke fram noe av det som skjedde etter krigen? Jeg mener nei, men det hviler et tungt ansvar på alle som rører i dette. Har man først startet fortellingen om overgrep som skjer i det godes tjeneste, så er det en plikt å sørge for at hele det filosofiske og ideologiske bakteppet bringes fram i lyset, slik at ingen av de besøkende kan bruke løsrevne sitater til å relativisere sin egen historie-forståelse. Det er ikke nok at en enkelt historiker, eller falstad-senteret, har bevisstheten. De besøkende må få denne bevisstheten forsterket og ikke svekket av et besøk på falstad. Fungerer utstillingene slik? Jeg vet ikke. Senteret burde kanskje undersøke det?

Det er et tungt ansvar  å passe på at vi ikke bryter ned det mentale forsvaret mot totalitære ideologier i de besøkende så mye som en tøddel. Det er også et tungt ansvar å passe på at de som stod vakt om frihet og demokrati ikke føler seg tråkket på.