Recently in Oppvekst Category

Forbundet mot rusgift vil nekte ungdom under 18 å gå på festival. Er 19-åringer plutselig så voksne at de alle sammen kan motstå fristelser fra ulovlige rusmidler? Ulovlige rusmidler er ulovlige uansett alder. Kanskje vi skal si 30 år ? Dette bærer galt avsted. Vi kan ikke opprette parallelle samfunn for ulike aldersgrupper, vi må finne måter å leve sammen på. Når det gjelder alkohol har enkle tekniske grep som armbånd med farge potensial til å heve respekten for lover og regler.

Når vi får presse-oppslag om massive narkotika-beslag på enkelte festivaler, så bør selvsagt foreldre gjøre sine ungdommer oppmerksomme på det, og kanskje bruke situasjonen som en anledning til å ta opp rusmidler med sine ungdommer. Kanskje vil man nekte sine barn å gå akkurat på den festivalen utifra et personlig syn om at ingen, hverken over eller under atten, bør støtte arrangement eller subkulturer hvor de har for dårlig kontroll på ting eller har et uansvarlig forhold til rus. Hvis politiet ikke prioriterer tiltak høyt nok, eller det gjøres for lite i forhold til denne typen saker, så er det sjølsagt en politisk sak som må taes tak i. Nå har faktisk polititet tatt mange deltagere på «Extrema Outdoor», og ordføreren i Bærum foreslår at «Extrema Outdoor» ikke skal få prøve seg flere ganger.

Poenget er at hvis vi ikke har måter hvor ungdom gradvis kan frigjøre seg fra barndommen, så ender vi opp med 18-åringer som ikke har hatt muligheten til å få en mental alder på 18 år. De er normalt utrustet, myndige etter loven, men er fullstendig ute av stand til å tenke konsekvenser på egen hånd. Dette har mye med slike ting som gjennomføring av videregående skole, ansvar for egen helse og mye annet.

Politikere kan ikke skjerme alle mot virkeligheten fra vugge til grav. Når lover, regler og offentlige inngrep kommer til kort, er vi avhengig av den ballast og støtte vi kan gi hverandre. Det gir oss en anledning til å snakke sammen. Vi trenger slike anledninger hvor vi ikke kan bruke lover og forskrifter som krykke. Av og til har vi godt av å leite fram hver enkelt sin integritet og ansvarsfølelse. Forsøk på å innføre regler om at ingen under atten år skal slippe inn på festivaler er en slags tro på at det er mulig å skape 100% trygghet for at ingenting galt noen gang skal skje. Dette er ødeleggende for samfunnet.

Håkon Alstadheim.

Dette er et stykke jeg hadde på trykk i Trønderavisa i april 2011

Hvorfor vil vi ikke tenke på hva vi stapper i oss?

Fantasi - hva om hverdagen var spennende?

Neste gang du kommer fra jobben kjøper du en ekstra middag. Gode poteter, ei stor eller et par-tre små kålrøtter, gulrot, lettsaltet sideflesk, et par blodpølser og litt lys sirup. Pass på at du har både søt melk og kulturmelk i huset. Om kvelden skreller du poteter, finner fram en ordentlig kniv (for du har vel en ordentlig kniv ?) og deler kålrota i to, før du skjærer den i skiver og så fjerner skallet med en liten rot-kniv. Etterhvert som du skreller legger du grønnsakene i en diger bolle med kaldt vann, gjerne godt saltet. Så skreller du gulrøtter og legger oppi. Saltet er der av en grunn. Hvis du smaker på en rå grønnsakbit dagen etterpå, kan du kanskje gjette grunnen.

Dagen etter når du kommer hjem, setter du på en full vannkoker og skrur på den største kokeplata under den største gryta di med litt vann, før du får av deg jakka. Når vannet koker legger du potetene i og fyller på fra vannkokeren til du har rikelig med vann. Mer vann gir mer stabil temperatur, og mindre stress. Salt vannet. Når vannet koker igjen har du kålrota oppi. Når vannet koker igjen skrur du ned plata, så det bare så vidt koker. Etterhvert som kjernetemperaturen stiger i grønnsakene må du redusere effekten. Så deler du gulrøttene i to på langs og på tvers, og de tjukkeste bitene en gang til i på langs. Legg dem i gryta ett kvarter før potetene er ferdige. Så steiker du tjukke skiver flesk til det er gjennomstekt men ikke mørkebrunt, og legger til side i ei panne eller ei lita gryte. Hold panna varm, og flesket også. Blodpølse skjæres i 2 cm tjukke skiver, men vent med å legge dem i panna.

Dekk bordet litt trivelig, sett fram melk til drikke og sirup. Førti minutter etter at du kom inn døra, er alt klart. Du kan ønske velkommen til bords mens du lar blodpølse frese tre minutter på hver side så skivene får ei fin skorpe uten å bli tørre. Ikke ha for varm panne! Legg opp poteter, gulrøtter, kålrot og blodpølse til alle. Snakk om det dere får på tallerkenen. Hva var basis-maten i Norge før poteten kom? Husker noen faren til Emil i Lønneberget som fikk blodklubb-røre i hodet? Hva het det på Svensk ? Svaret er palt, hvis noen lurer. Det finnes til og med et flatbrød som heter paltbrød. De har det hos Coop i Åre. Legg på et par teskjeer med sirup på hver skive blodpølse mens den fortsatt er varm, så sirupen smelter. Legg litt flesk og fleskefett på hver tallerken.

Kjenn hvordan bitterheten i kålrota, søtheten i gulrota og den sprø krydra smaken av blodpølse utfyller hverandre. Balanser med den milde smaken av potet og flesk. Kjenn hvordan en slurk melk veier opp for smaken av maten.

Tidsklemma

Hvorfor gjør vi dette så sjelden? Hvorfor er det grandis, poser og ting fra frysedisken på bordet vårt så ofte? Mange kaller det tidsklemma, men er det egentlig timer og minutter vi har for lite av? Jeg tror det som mangler er oppmerksomhet, tilstedeværelse. Jeg mener et bedre ord enn tidsklemma er hjerneklemma. Vi har alltid hodet fullt av mediestøy, avtaler, trening, arrangementer som skal koordineres og rekkes, men hvis vi virkelig ville så har vi massevis av tid. Hvis middagen står på bordet førti minutter etter at vi kommer hjem, så er det til å leve med. Jeg tror vi kjøper middag i ferdige byggesett for å slippe å tenke. Hvordan har det blitt slik, at vi ikke vil tenke på den maten vi stapper i oss?

Skal vi tenke på maten? Ja, det skal vi. Vet du hva som er i ei blodpølse ? Da jeg vokste opp fantes både blodpølse og blodpudding i flere varianter. Og det er ikke lengre siden enn at disse variantene lå vakuumpakket i en kjøledisk. Søte og salte, med gryn, sukat og mye forskjellig i. Vet du hva sukat er? Hvis du tenker deg om kan du legge merke til at kålrot med et lite lag voks utenpå gjerne er litt sprøere og finere. Alt for lenge har det vært sosialt akseptert at man spiser bare for å stille sulten. Bli ferdig med etinga fortest mulig, så ungene kan rekke å spille litt data og se Americas Funniest Home Videos før de må gjøre lekser og legge seg.

Kjedelig mat

Det er ikke rart at maten i mange norske butikker er kjedelig. Det er ikke rart at mye av de «fine» råvarene egentlig ikke er så veldig mye bedre enn billig-variantene. Og da er det ikke rart at vi kjøper det billigste. Det er mange i «verdikjeden» som gjør mye riktig. Temperatur kontrolleres, tørrstoffinnhold måles, sykdommer bekjempes. Men skal det være mulig å se forskjell på ei dyr gulrot og ei billig gulrot, må alle som er borti gulrota vite hva som er ei god gulrot. Jenta i åkeren, fyren i pakkeriet, sjåføren på lastebilen, han som rydder i butikken må vite hva han eller hun syns er godt med ei gulerot. Ikke minst må du kunne vite det når du får den.

Mat uten sjel

Hvorfor kan vi ikke leve like godt med frossenpizza og «dinner kits»? Når det å spise blir en jobb for å få kroppen til å fungere, mister vi mye. Tusenårgammel nasjonal matkultur. Sosiale arenaer. Mestringsarenaer. Muligheten til å bekjempe overvekt og diabetes på en naturlig måte ved å konsentrere oss om å ta vare på og nyte en liten porsjon (gjerne med fløte og smør) heller enn å dytte i oss av et masseprodukt til magen sier stopp.

Løsningen ?

Løsningen må være å la alle ungene i Norge, og ihvertfall i et av norges spiskammers, Nord-Trøndelag, lære seg å kjenne mat. Å kjenne mat betyr mer en bare å kjenne ulike smaker, sjøl om det også er viktig. I barnehagealderen er det mulig å få ungene til å tørre å prøve. Ulike frukter. Oster. Spekemat. Smak, lukt, konsistens.

Like viktig som det rent fysiske ved det å smake, er kunnskapen om hva mat er. Det er ikke en masse som kommer ut av en tube. Det er vekster med spennende opprinnelse og ulik historie. Det er kjøttvarer fra ville dyr og tamme dyr. Det er varer konservert på historiske, hevdvunne måter og på moderne måter. Det er retter fra ulike kulturer. Ungene ser forskjell på bunad og kimono. Ser de forskjell på sashimi og gravlaks?

Jeg mener matkultur må inn i barnehager og grunnskoler. Jeg drømmer om at mat skal bli en del av den kulturelle skolesekken. Få lefse- og flatbrødbakere og spekematprodusenter til å reise på skolekjøkkenturne! Server Gumbo når du serverer Zydeco-musikk! Fortell om matkulturen og vis hvordan ingrediensene ser ut, og hvorfor nettopp disse er med i en nasjonalrett.

I dag har kommunestyret i Stjørdal et kulturhusprosjekt på bordet som - i verste fall - kan gi kommunen et lånebehov på under 200 millioner. Med innsparinger på leie og drift når ting som kulturskole, ungdommens hus, kino og bibliotek flytter inn i bedre lokaler så blir økningen i driftskostnaden på seks millioner. Det tilsvarer halvparten av økningen i kommune-budsjettet i ett år, selv i de verste tenkelige innstrammingstider.

Hvordan blir det 6 millioner i året?

Total-summen har vært kalkulert til 540 millioner ?  Kirke og parkering kommer utenom det reine kulturhuset. Tomta som ligger i total-summen, er tomta huset skal ligge på.Skal vi selge tomta til kjøpesenter og heller bygge sykehjem for pengene? Ingen jeg kjenner har gått inn for kjøpesenter på hele Husby-jordet. Vi får bidrag fra næringsliv, fylke, stat og nabokommuner til regionalt kulturhus. Vi har ikke de pengene til å bruke på andre behov. Da er vi nede i et lånebehov på 200 millioner. Hvordan blir det til renter og avdrag på 6 millioner ?

 Aktivitetene som skal inn i huset er ting vi driver med i dag. Et par eksempler:

• Skal biblioteket og ungdommens hus bli der de er, må kommunen koste renovering av "gulbygget" og nødvendige oppgraderinger.
• Skal kulturskolen bli der de er, trenger de flere kontorer til drift, flere felles-rom (og flere hørselvern pga dårlig akustikk)

Eksemplene er flere, og du kan finne dem i kommunens kulturplan (pdf, 11MB). Alt som skal inn i huset er ting vi driver med i dag, bare bedre og litt større. Litt større fordi Stjørdal blir litt større.

-- Og det er i verste fall. Da har vi ikke tatt hensyn til at kinobesøket ganske sikkert er undervurdert når de kan vise kino hver dag, og de kan vise flere typer film, samtidig. Vi har ikke tatt hensyn til at personalet i skranken kanskje kan ta seg av bibliotek, markedsføring av turist-tilbud, salg av billetter og flere ting samtidig.

Hva får vi så for denne innsatsen ?

Kvalitativt gode aktivitetstilbud til aktive eldre

Med "eldrebølgen" kommer ikke bare flere pleietrengende. Det kommer en mengde nypensjonerte, aktive eldre som vil være med der det skjer, som vil delta i aktiviteter og som vil oppleve kultur og samfunnsliv i virkeligheten, og ikke bare på skjerm. Skal vi oppmuntre til at pensjonistene holder seg aktive og i form, eller ønsker vi at de skal visne hen i en stol? Dette er krav vi må dekke, og det krever arealer.

Nye formidlingsmåter for kunnskap og kultur

Skoler og barnehager skal formidle kunst, kultur og ikke minst vitenskap og kunnskap på moderne vis. Steinkjer, Verdal, Trondheim og mange flere steder ser at moderne anskuelighetsundervisning i naturfag, norsk, språk og mye annet må skje med oppdatert avansert utsyr som ikke kan være på hver enkelt skole. De lager vitensenter og realfagslaboratorier. Vi må, som fylkets største by ha vårt vitensenter, og det krever arealer.

Kunst- og kulturundervisning på høyt nivå

Skal man motivere og inspirere barn og unge til å gjøre noe utav livet sitt, nytter det ikke å late som man har greie på det man driver med. Det må være på alvor. Det gjelder enten man lærer opp snekkere, atomfysikere eller ballettdansere. Kulturskolen trenger lager, kontorer, øvingsrom og rom for forestillinger. Det krever arealer.

Forebyggende arbeid blant barn og unge

Det er ikke bare den organiserte kultur-aktiviteten som må følge med i tida. Stjørdal må ha aktivitetstilbud som kan fange opp flest mulig ungdommer, for å demme opp for negative tendenser. Kriminalitet, rus og vold kan forebygges. De som arbeider med ungdomsmiljøet i Stjørdal kan ikke bare stille med pekefingeren. De må ha meningsfulle alternativer å peke på. Et kulturhus kan bli en arena ungdommene kan bidra i når de føler at skolen og samfunnet ikke fungerer.

Hvorfor leie når man kan eie?

Stjørdal vokser med halvannen til to prosent i året. Veksten må håndteres. Dette er en vekst som kommer uansett. Et kulturhus gir mulighet for at aktivitetene kan styrke hverandre, og samlet gi mer enn de gjør når de sitter i kjellere og loft rundt omkring. Og, ikke minst, vi bruker budsjettet til å bygge opp kommunens kapital og skaffe inntekter, heller enn å bruke det opp på å leie hos andre.

(Dette hadde jeg på trykk i Trønderavisa 10. mars 2010)

De fleste av oss velger fortsatt tradisjonelt og det skal vi jobbe med å motvirke, for vi trenger begge kjønn i alle miljøer. Den grunnleggende viktigste jobben vi må ta fatt på er likevel det å sørge for at hvis vi har en ny Annette Sagen, Jan Thomas Mørch Husby eller Niels Henrik Abel i våre barnehager i dag, så skal de få aksept blant sine jevnaldrende for at det er greit å være seg sjøl.

Pedagogikk

I det siste er det kommet et fokus på hvor viktig barnehagen kan være for barnas utvikling, og f.eks Arild Stokkan-Grande i T-A 8. mars mener mye av frafallet i videregående kan løses med bedre oppfølging i barnehagen. Jeg er faktisk enig i det meste av det han sier, men det er noen nyanser vi må ta med oss. Når vi skal legge til rette for at førskole-ungene skal få en god start så er det ikke det «faglige» som skal stå i fokus. Tvert i mot. Vi må legge til rette for at ungene skal kunne gripe og begripe verden rundt seg. At de ikke skal bli tilskuere til egne liv. Det går sikkert an å fylle opp med alfabet og tallrekke fra ungene er fire år, men jeg regner med at Stokkan-Grande ikke mener det. Da er det veldig viktig at vi sier det høyt slik at ingen misforstår og kjører på med en «opplæring» i barnehagene som tillater at ungene for all framtid bare blir passasjerer i egne liv. Unger er ikke pølseskinn vi skal stappe med kunnskap.

Vi skal ha barnehage-pedagoger, men vi skal ikke ha barnehage-lærere. De voksne skal være tilstede med hele sin kropp og sitt sinn og se når ungene møter en anledning til å ta styring over sin egen leik, og gi dem de grepene og begrepene som skal til der og da. Dette er veldig mye mer krevende enn å ha en lyttekrok med alfabet-sangen. Det krever voksne som virkelig ser barna som aktører og ikke bare omsorgs-objekter. Det krever voksne som kommer med hele seg, sitt engasjement i kultur, teknikk, samfunn og mennesker, og deler dette med ungene, når anledningen byr seg. Det krever voksne som har et engasjement i kultur, teknikk, samfunn eller mennesker utenom arbeidstida.

Det krever også at man har et dagsprogram i barnehagen hvor anledningen byr seg ganske ofte, til å finne navnet på en fugl eller se hvem som fikk mest makaroni i suppa si.

Likestilling

Jeg er også helt med på at de gode barnehage-pedagogene er viktige aktører for å bringe likestilling videre i Norge. Da mener jeg det er en nyanse til som er viktig, og det er at vi skal ikke trykke alle inn i likheten, men vi skal utforske og oppmuntre ulikhetene slik at de blir «kjente og kjære». Vi skal vise at vi alle er ulike, og vi skal også vise at mye av ulikhetene er valg, vi kan velge å leike med dokker enten vi er jenter eller gutter. Da skal det ikke gjøres noe nummer av det når en gutt vil være med i dokke-kroken. Det er slett ikke noe poeng i å forsøke å presse ungene inn i roller de ikke trives med, men den første og viktigste jobben vi må ta som voksne er å øve oss på å ta det som en selvfølge den dagen det kommer ei jente og vil være med og skru. Vi som voksne må være krystall-klare på at det ikke er noe som heter «gutte-leiker» og «jente-leiker», selv om vi må akseptere at det er noen leiker som er mer populære blant gutta, og noen andre blant jentene. Poenget er at det ikke er båsene vi skal vise fram til ungene; jeg tror de finner dem uansett, men de må lære at det går an å klatre ut av båsen, fordi vi alle er unike individer. Det å ikke bli satt i bås er en grunnleggende del av menneskeverdet, og det skal ungene vite før de begynner på skolen.

De fleste av oss velger fortsatt tradisjonelt og det skal vi jobbe med å motvirke, for vi trenger begge kjønn i alle miljøer. Den grunnleggende viktigste jobben vi må ta fatt på er likevel det å sørge for at hvis vi har en ny Annette Sagen, Jan Thomas Mørch Husby eller Niels Henrik Abel i våre barnehager i dag, så skal de få aksept blant sine jevnaldrende for at det er greit å være seg sjøl.