Falstad-senteret og utstillingen om hva som skjedde etter krigen har pådratt seg beskyldninger om at man relativiserer historie-skrivingen. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men hvis vi bruker litt andre begreper, så kan vi dele sammenligninger mellom Nazistenes oppførsel og "vår egen" i to. Vi kan se overtrampene som forskjellige i vesen, eller forskjellige bare i grad. Jeg mener helt klart at det er en vesens-forskjell, og det tror jeg så å si alle i dagens Norge gjør. Vesens-forskjellen ligger først og fremst i målsettinger og ideologi. Men også grundigheten og brutaliteten i nazistenes gjennomføring innebærer i seg selv at behandlingen av "de andre" blir vesens-forskjellig, fordi ofrenes totale avmakt ble så mye større.
Likevel er det lærdommer å trekke av å sammenligne. Nøyaktig hva er det som gjør de to epokene vesens-forskjellige? Klarer dagens unge å se den forskjellen? Hvilke kimer til overgrep og inhuman ideologi finnes i vårt samfunn, og er vi på vakt mot dem?
Vi, vårt samfunn i dag, bruker også makt, av og til i den grad at utøverne, folkene nederst i systemet avstumpes. Vår historie etter krigen har episoder, og av og til systemer, som har basert seg på maktbruk og fravær av medmenneskelighet. Vi har hatt lukkede systemer som har skåret helt ut både i behandling av tatere og barnehjemsbarn. Disse utslagene er blitt avdekket og stanset, og noe av uretten er til og med rettet opp, fordi vårt moderne samfunn ikke aksepterer slik praksis. Hva er det som gjør at enkelt-mennesker blir overgripere i noe de tror er "det godes tjeneste"? Hva er det som gjør at noen mener "hensikten helliger middelet", også i dagens samfunn? Dette får vi anledning til å tenke over ved å rette søkelyset også mot seierherrene fra andre verdenskrig.
Vesensforskjellen på hva som skjedde under og etter krigen på Falstad blir ikke åpenbar hvis man ikke har med seg det ideologiske og byråkratiske bakteppet. Ser man bare enkeltmenneskers vitnesbyrd, kan man fort ende opp med bare å se en forskjell i grad. Betyr det at Falstad-senteret ikke skal trekke fram noe av det som skjedde etter krigen? Jeg mener nei, men det hviler et tungt ansvar på alle som rører i dette. Har man først startet fortellingen om overgrep som skjer i det godes tjeneste, så er det en plikt å sørge for at hele det filosofiske og ideologiske bakteppet bringes fram i lyset, slik at ingen av de besøkende kan bruke løsrevne sitater til å relativisere sin egen historie-forståelse. Det er ikke nok at en enkelt historiker, eller falstad-senteret, har bevisstheten. De besøkende må få denne bevisstheten forsterket og ikke svekket av et besøk på falstad. Fungerer utstillingene slik? Jeg vet ikke. Senteret burde kanskje undersøke det?
Det er et tungt ansvar å passe på at vi ikke bryter ned det mentale forsvaret mot totalitære ideologier i de besøkende så mye som en tøddel. Det er også et tungt ansvar å passe på at de som stod vakt om frihet og demokrati ikke føler seg tråkket på.
Likevel er det lærdommer å trekke av å sammenligne. Nøyaktig hva er det som gjør de to epokene vesens-forskjellige? Klarer dagens unge å se den forskjellen? Hvilke kimer til overgrep og inhuman ideologi finnes i vårt samfunn, og er vi på vakt mot dem?
Vi, vårt samfunn i dag, bruker også makt, av og til i den grad at utøverne, folkene nederst i systemet avstumpes. Vår historie etter krigen har episoder, og av og til systemer, som har basert seg på maktbruk og fravær av medmenneskelighet. Vi har hatt lukkede systemer som har skåret helt ut både i behandling av tatere og barnehjemsbarn. Disse utslagene er blitt avdekket og stanset, og noe av uretten er til og med rettet opp, fordi vårt moderne samfunn ikke aksepterer slik praksis. Hva er det som gjør at enkelt-mennesker blir overgripere i noe de tror er "det godes tjeneste"? Hva er det som gjør at noen mener "hensikten helliger middelet", også i dagens samfunn? Dette får vi anledning til å tenke over ved å rette søkelyset også mot seierherrene fra andre verdenskrig.
Vesensforskjellen på hva som skjedde under og etter krigen på Falstad blir ikke åpenbar hvis man ikke har med seg det ideologiske og byråkratiske bakteppet. Ser man bare enkeltmenneskers vitnesbyrd, kan man fort ende opp med bare å se en forskjell i grad. Betyr det at Falstad-senteret ikke skal trekke fram noe av det som skjedde etter krigen? Jeg mener nei, men det hviler et tungt ansvar på alle som rører i dette. Har man først startet fortellingen om overgrep som skjer i det godes tjeneste, så er det en plikt å sørge for at hele det filosofiske og ideologiske bakteppet bringes fram i lyset, slik at ingen av de besøkende kan bruke løsrevne sitater til å relativisere sin egen historie-forståelse. Det er ikke nok at en enkelt historiker, eller falstad-senteret, har bevisstheten. De besøkende må få denne bevisstheten forsterket og ikke svekket av et besøk på falstad. Fungerer utstillingene slik? Jeg vet ikke. Senteret burde kanskje undersøke det?
Det er et tungt ansvar å passe på at vi ikke bryter ned det mentale forsvaret mot totalitære ideologier i de besøkende så mye som en tøddel. Det er også et tungt ansvar å passe på at de som stod vakt om frihet og demokrati ikke føler seg tråkket på.
